Acts 27
1 Now as it was determined that we should sail to Italy, they delivered Paul and some other prisoners to a centurion named Julius, of the Augustan cohort.
Tiden kom da vi skulle reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon.
2 And going on board a ship of Adramyttium, we went off, intending to sail by the coasts of Asia; Aristarchus a Macedonian of Thessalonica being with us.
Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia.
3 And the next day we touched at Sidon. And Julius treating Paul with great humanity, permitted him to go to his friends to get proper supplies.
Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres.
4 And when we departed from thence, we sailed under Cyprus, because the winds were contrary.
Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros.
5 And sailing through the sea of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra a city of Lycia.
Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia.
6 And there the centurion finding a ship of Alexandria bound for Italy, he put us on board it.
Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.
7 And as we sailed slowly for many days, and were hardly got on to Cnidus, the wind not permitting us, we sailed under Crete by Salmone.
I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta.
8 And passing it with difficulty, we came to a place called the Fair-havens, near to which was the city of Lasea.
Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea.
9 And as much time was spent, and sailing was now dangerous, (for the fast was now past, ) Paul exhorted them,
Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten. Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet
10 saying, Sirs, I perceive that this voyage is like to be prejudicial and with much damage, not only of the lading and of the ship, but also of our lives.
og sa:”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!”
11 But the centurion regarded the pilot and the master of the vessel, more than the things that were said by Paul.
Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus.
12 And the haven not being commodious to winter in, the greater part advised to sail from thence, if they could possibly reach to Phenice to winter at that haven of Crete, which looks both to the south-west and north-west.
Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.
13 And as the south wind blew gently, thinking they were secure of their purpose, they weighed anchor and sailed close by Crete.
Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.
14 But not long after there arose against it a tempestuous wind called Euroclydon.
Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.
15 And the ship being hurried on, and not able to face the wind, we gave it up and so were carried along.
16 And running under a certain island called Clauda, we were hardly able to become masters of the boat.
Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep.
17 Which when they had hoisted up, they used helps, undergirding the ship; and fearing least they should fall into the quick-sands, they struck fail, and so were driven.
Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.
18 And as we were exceedingly tossed by the storm, the next day they lightened the ship:
Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord.
19 and the third day we cast out with our own hands the tackling of the ship too.
Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst.
20 And as neither sun nor stars appeared for several days, and no small tempest lay on us, all hope of our being saved was now taken away.
I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.
21 But after long abstinence from food, Paul stood up in the midst of them and said, Sirs, ye should have hearkened unto me, and not loosed from Crete, and so have saved this damage and loss.
Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa:”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet.
22 However, I now exhort you to be of good courage: for there shall be no loss of any life among you, but only of the ship:
Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt.
23 for there stood by me this night an angel of God, whose I am, and whom I serve, saying,
I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener.
24 Fear not, Paul, thou must be brought before Cesar, and behold God hath given thee all that are sailing with thee.
Han sa:’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’
25 Wherefore, Sirs, be of good courage; for I trust in God, that it shall be so, according as it was told me.
Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt.
26 But we must be cast upon some island.
Vi kommer til å drive i land på en øy.”
27 And when the fourteenth night was come, as we were driven up and down in the Adriatic sea, about the middle of the night the mariners thought they drew near to some land:
Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land.
28 and sounding they found it twenty fathoms; and when they had gone a little farther, and sounded again, they found it fifteen fathoms.
De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter.
29 Then fearing least they should fall upon some rocky places, they cast four anchors out of the stern and wished for day.
De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.
30 But the mariners endeavouring to flee out of the ship, and having let down the boat into the sea, under pretence that they were going to stretch out anchors from the head of the ship,
Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen.
31 Paul said to the centurion, and to the soldiers, Unless these men stay in the ship ye cannot be saved.
Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa:”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.”
32 Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let it fall off.
Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.
33 And while the day was coming on, Paul exhorted them all to take some food, saying, Fourteen days this day ye continue waiting without proper food, having taken nothing:
Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise.”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han.
34 wherefore I exhort you to take some nourishment, for this is necessary for your safety: for there shall not a hair fall from the head of any of you.
”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”
35 And having spoken thus, he took bread and gave thanks to God in presence of them all, and when he had broken it he began to eat.
Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste.
36 And being all encouraged they also took some food.
Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også.
37 And we were in all in the ship two hundred and seventy-six souls.
Det var 276 personer om bord.
38 And when they were satisfied with food, they lightened the ship and cast out the corn into the sea.
Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.
39 And when it was day, they did not know the land near them: but they perceived a certain creek with a shore, into which they were desirous, if they could, to have thrust the ship.
Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der.
40 And when they had taken up the anchors, they trusted the ship to the sea, at the same time, loosing the rudder-bands; and hoisting up the main-sail to the wind, they made to the shore.
De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden.
41 But falling into a place where two seas met, they ran the ship a-ground; and the fore-part stuck fast, and remained immoveable, but the hinder part was dashed in pieces by the violence of the waves.
Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.
42 And the counsel of the soldiers was to kill the prisoners, least any of them should swim out and escape.
Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.
43 But the centurion, desirous to save Paul, hindered them from their purpose, and ordered those that could swim to throw themselves out first, and get off to land:
Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land.
44 and the rest, some on planks, and others on some other things out of the ship. And so it came to pass that they all got safe to land.
Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.
