Job 4
1 Then responded Eliphaz the Temanite, and said: —
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 If one attempt a word unto thee, wilt thou be impatient? But, to restrain speech, who, can endure?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Lo! thou hast admonished many, and, slack hands, hast thou been wont to uphold:
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Him that was stumbling, have thy words raised up, and, sinking knees, hast thou strengthened.
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 But, now, it cometh upon thee, and thou despairest, It smiteth even thee, and thou art dismayed.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Is not, thy reverence, thy confidence? And is not, thy hope, the very integrity of thy ways?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Remember, I pray thee, who, being innocent, hath perished, or when, the upright, have been cut off.
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 So far as I have seen, They who plow for iniquity and sow misery, reap the same:
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 By the blast of GOD, they perish, And, by the breath of his nostrils, are they consumed:
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 [Notwithstanding] the roaring of the lion, and the noise of the howling lion, yet, the teeth of the fierce lions, are broken:
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 The strong lion perishing for lack of prey, Even the whelps of the lioness, are scattered.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 But, unto me, something was brought by stealth, —and mine ear caught a whispering of the same:
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 When there were thoughts, from visions of the night, —When deep sleep falleth upon men,
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 Dread, came upon me, and trembling, The multitude of my bones, it put in dread:
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Then, a spirit, over my face, floated along, The hair of my flesh bristled-up:
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 It stood still, but I could not distinguish its appearance, I looked, but there was no form before mine eyes, —A whispering voice, I heard: —
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Shall, mortal man, be more just than GOD? Or a man be more pure than, his Maker?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Lo! in his own servants, he trusteth not, and, his own messengers, he chargeth with error:
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 How much more the dwellers in houses of clay, which, in the dust, have their foundation, which are crushed sooner than a moth:
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Betwixt morning and evening, are they broken in pieces, With none to save, they utterly perish:
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Is not their tent-rope within them, torn away? They die, disrobed of wisdom!
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
