Psalms 88
1 “A song or psalm of the sons of Korach, to the chief musician upon Machalath-le'annoth, a Maskil of Heman the Ezrachite.” O Lord the God of my salvation, by day do I cry, [and] at night I am before thee.
Ein song, ein salme av Korahs born. Til songmeisteren; etter Mahalat leannot; ein song til lærdom av ezrahiten Heman. Herre, min Frelse-Gud! Dag og natt ropar eg framfyre deg.
2 Let my prayer come unto thy presence; incline thy ear unto my entreaty.
Lat mi bøn koma for di åsyn, bøyg ditt øyra til mitt klagerop!
For mi sjæl er mett av ulukkor, og mitt liv er kome nær til helheimen. (Sheol h7585)
4 I am counted with those that descend into the pit; I am become as a man without vigor:
Eg er rekna lik deim som fer ned i gravi, eg er som ein mann utan livskraft.
5 Free among the dead, like the slain that dwell in the grave, whom thou rememberest no more; and those that are cut off by thy hand.
Eg er forlaten millom dei daude, som dei ihelslegne som ligg i gravi, som du ikkje meir kjem i hug, då dei er avskorne frå di hand.
6 Thou hast laid me in the pit of the lower world, in darkness, in the depths.
Du hev lagt meg i den djupe hola, i myrkrer, i ovdjup.
7 Upon me lieth heavily thy fury, and with all thy billows hast thou afflicted me. (Selah)
Din harm kvilar tungt på meg, og med alle dine bylgjor trengjer du meg. (Sela)
8 Thou hast removed my acquaintances far from me; thou hast rendered me an abomination unto them: I am imprisoned, and I cannot go forth.
Du hev drive mine kjenningar langt burt frå meg, du hev gjort meg til ein styggedom for deim, eg er innestengd og kann ikkje koma ut.
9 My eye languisheth by reason of affliction: I call on thee, O Lord, every day, I stretch out unto thee my hands.
Mitt auga hev vanmegtast av liding, eg hev kalla på deg kvar dag, Herre, eg hev rett ut mine hender til deg.
10 Wilt thou display wonders to the dead? shall the departed arise [and] thank thee? (Selah)
Gjer du vel under for dei daude? eller vil skuggar stand upp og lova deg? (Sela)
11 Shall thy kindness be related in the grave? thy faithfulness in the place of corruption?
Tru dei i gravi fortel um di miskunn, og um di truskap i avgrunnen?
12 Shall thy wonders be acknowledged in the darkness? and thy righteousness in the land of forgetfulness?
Vert dine under kjende i myrkret, og di rettferd i gløymelandet?
13 Yet I cry indeed aloud unto thee, O Lord; and in the morning shall my prayer come before thee.
Men eg ropar til deg, Herre, og um morgonen kjem mi bøn imot deg.
14 Why, O Lord, wilt thou cast off my soul? [why] wilt thou hide thy face from me?
Kvifor, Herre, støyter du burt mi sjæl? Kvifor løyner du ditt andlit for meg?
15 I am afflicted and perishing from my youth up: I bear thy terrors, I am distracted.
Arm er eg og døyande frå ungdomen av, eg ber dine rædslor, eg lyt gjeva meg yver.
16 Over me have the fires of thy wrath passed; thy terrors have destroyed me;
Logarne av din harm hev gjenge yver meg, dine skræmor hev gjort meg til inkjes.
17 They encompass me like water all the time; they have closed in round about me together.
Dei hev ringa seg um meg som vatn all dagen, dei hev i samlag kringsett meg.
18 Thou hast removed far from me lover and friend, my acquaintances [are in] darkness.
Du hev drive langt burt frå meg ven og næste, mine kjenningar er myrkret.
