Song of Solomon 2
1 I [am] the rose of Sharon, [and] the lily of the valleys.
«Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
2 As the lily among thorns, so [is] my love among the daughters.
«Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
3 As the apple tree among the trees of the wood, so [is] my beloved among the sons. I sat down under his shadow with great delight, and his fruit [was] sweet to my taste.
«Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
4 He brought me to the banqueting house, and his banner over me [was] love.
Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
5 Stay me with flagons, comfort me with apples: for I [am] sick of love.
Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
6 His left hand [is] under my head, and his right hand doth embrace me.
Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
7 I charge you, O ye daughters of Jerusalem, by the roes, and by the hinds of the field, that ye stir not up, nor awake [my] love, till he please.
Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
8 The voice of my beloved! behold, he cometh leaping upon the mountains, skipping upon the hills.
«Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
9 My beloved is like a roe or a young hart: behold, he standeth behind our wall, he looketh forth at the windows, shewing himself through the lattice.
Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
10 My beloved spake, and said unto me, Rise up, my love, my fair one, and come away.
Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
11 For, lo, the winter is past, the rain is over [and] gone;
For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
12 The flowers appear on the earth; the time of the singing [of birds] is come, and the voice of the turtle is heard in our land;
Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
13 The fig tree putteth forth her green figs, and the vines [with] the tender grape give a [good] smell. Arise, my love, my fair one, and come away.
Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
14 O my dove, [that art] in the clefts of the rock, in the secret [places] of the stairs, let me see thy countenance, let me hear thy voice; for sweet [is] thy voice, and thy countenance [is] comely.
Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
15 Take us the foxes, the little foxes, that spoil the vines: for our vines [have] tender grapes.
«Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
16 My beloved [is] mine, and I [am] his: he feedeth among the lilies.
Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
17 Until the day break, and the shadows flee away, turn, my beloved, and be thou like a roe or a young hart upon the mountains of Bether.
«Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
