Job 14
1 Man [that is] born of a woman [is] of few days, and full of trouble.
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 He cometh forth like a flower, and is cut down: he fleeth also as a shadow, and continueth not.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 And dost thou open thine eyes upon such an one, and bringest me into judgment with thee?
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 Who can bring a clean [thing] out of an unclean? not one.
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 Seeing his days [are] determined, the number of his months [are] with thee, thou hast appointed his bounds that he cannot pass;
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 Turn from him, that he may rest, till he shall accomplish, as an hireling, his day.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 For there is hope of a tree, if it be cut down, that it will sprout again, and that the tender branch thereof will not cease.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 Though the root thereof wax old in the earth, and the stock thereof die in the ground;
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 [Yet] through the scent of water it will bud, and bring forth boughs like a plant.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 But man dieth, and wasteth away: yea, man giveth up the ghost, and where [is] he?
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 [As] the waters fail from the sea, and the flood decayeth and drieth up:
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 So man lieth down, and riseth not: till the heavens [be] no more, they shall not awake, nor be raised out of their sleep.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 O that thou wouldest hide me in the grave, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me! (Sheol h7585)
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
14 If a man die, shall he live [again]? all the days of my appointed time will I wait, till my change come.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Thou shalt call, and I will answer thee: thou wilt have a desire to the work of thine hands.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 For now thou numberest my steps: dost thou not watch over my sin?
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 My transgression [is] sealed up in a bag, and thou sewest up mine iniquity.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 And surely the mountain falling cometh to nought, and the rock is removed out of his place.
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 The waters wear the stones: thou washest away the things which grow [out] of the dust of the earth; and thou destroyest the hope of man.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Thou prevailest for ever against him, and he passeth: thou changest his countenance, and sendest him away.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 His sons come to honour, and he knoweth [it] not; and they are brought low, but he perceiveth [it] not of them.
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 But his flesh upon him shall have pain, and his soul within him shall mourn.
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
