John 11
1 And a certaine man was sicke, named Lazarus of Bethania, the towne of Marie, and her sister Martha.
Det var ein som låg sjuk, Lasarus frå Betania, den vesle byen som Maria og Marta, syster hennar, budde i.
2 (And it was that Mary which anointed the Lord with oyntment, and wiped his feete with her heare, whose brother Lazarus was sicke.)
Maria var den som salva Herren med myrrasalve, og turka føterne hans med håret sitt; og det var bror hennar, Lasarus, som låg sjuk.
3 Therefore his sisters sent vnto him, saying, Lord, beholde, he whome thou louest, is sicke.
Systerne sende då bod til honom med dei ordi: «Herre, han som du hev so kjær, ligg sjuk!»
4 When Iesus heard it, he saide, This sickenes is not vnto death, but for the glorie of God, that the Sonne of God might be glorified thereby.
Då Jesus høyrde det, sagde han: «Den sotti er’kje nokor helsott, men ho er til Guds æra; Guds son skal få æra av det.»
5 Nowe Iesus loued Martha and her sister, and Lazarus.
Jesus heldt mykje av Marta og syster hennar og Lasarus.
6 And after he had heard that he was sicke, yet abode hee two dayes still in the same place where he was.
Då han no høyrde at Lasarus låg sjuk, drygde han endå tvo dagar på den staden han var;
7 Then after that, said he to his disciples, Let vs goe into Iudea againe.
då fyrst sagde han til læresveinarne sine: «Kom, lat oss fara til Judæa att!»
8 The disciples saide vnto him, Master, the Iewes lately sought to stone thee, and doest thou goe thither againe?
«Rabbi, » sagde læresveinarne, «nyst vilde jødarne steina deg, og so fer du dit att!»
9 Iesus answered, Are there not twelue houres in the day? If a man walke in the day, hee stumbleth not, because he seeth the light of this world.
«Er det’kje tolv timar i dagen?» svara Jesus; «den som gjeng um dagen, snåvar ikkje; for han ser ljoset åt denne verdi;
10 But if a man walke in the night, hee stumbleth, because there is no light in him.
men den som gjeng um natti, han snåvar, av di han ikkje hev ljoset i seg.»
11 These things spake he, and after, he said vnto them, Our friend Lazarus sleepeth: but I goe to wake him vp.
So tala han, og um eit bil segjer han til deim: «Lasarus, venen vår, hev sovna; men no gjeng eg av og vekkjer honom.»
12 Then said his disciples, Lord, if he sleepe, he shalbe safe.
«Herre, hev han sovna, so vert han nok god att, » sagde læresveinarne.
13 Howbeit, Iesus spake of his death: but they thought that he had spoken of the naturall sleepe.
Jesus hadde meint at han var slokna; men dei tenkte han tala um vanleg svevn.
14 Then saide Iesus vnto them plainely, Lazarus is dead.
Då sagde Jesus reint ut: «Lasarus hev slokna!
15 And I am glad for your sakes, that I was not there, that ye may beleeue: but let vs go vnto him.
Og for dykkar skuld er eg glad at eg ikkje var der, so de kann koma til å tru. Men kom, lat oss ganga til honom!»
16 Then saide Thomas (which is called Didymus) vnto his felow disciples, Let vs also goe, that we may die with him.
Tomas - han som me kallar Didymus - sagde då til dei andre læresveinarne: «Lat oss ganga med, so me kann døy med honom!»
17 Then came Iesus, and found that he had lien in the graue foure dayes alreadie.
Då Jesus kom fram, fekk han vita at Lasarus alt hadde lege fire dagar i gravi.
18 (Nowe Bethania was neere vnto Hierusalem, about fifteene furlongs off.)
Betania låg ikkje langt frå Jerusalem, berre ein fjordung på lag,
19 And many of ye Iewes were come to Martha and Marie to comfort them for their brother.
og mange jødar var komne til Marta og Maria, og vilde trøysta dei i sorgi yver broren.
20 Then Martha, when shee heard that Iesus was comming, went to meete him: but Mary sate still in the house.
Då no Marta høyrde at Jesus kom, gjekk ho til møtes med honom; men Maria sat heime.
21 Then said Martha vnto Iesus, Lord, if thou hadst bene here, my brother had not bene dead.
Då sagde Marta til Jesus: «Herre, hadde du vore her, so hadde ikkje bror min døytt.
22 But now I know also, that whatsoeuer thou askest of God, God will giue it thee.
Men eg veit kor som er, at alt det du bed Gud um, det vil Gud gjeva deg.»
23 Iesus said vnto her, Thy brother shall rise againe.
Jesus segjer til henne: «Bror din skal standa upp att.»
24 Martha said vnto him, I know that he shall rise againe in the resurrection at the last day.
«Eg veit at han skal standa upp att når alle stend upp, på den siste dag, » svara Marta.
25 Iesus saide vnto her, I am the resurrection and the life: he that beleeueth in me, though he were dead, yet shall he liue.
Då sagde Jesus til henne: «Eg er uppstoda og livet! Den som trur på meg, skal liva, um han so døyr,
og kvar den som liver og trur på meg, skal i all æva ikkje døy. Trur du det?» (aiōn g165)
27 She said vnto him, Yea, Lord, I beleeue that thou art that Christ that Sonne of God, which should come into the world.
«Ja, Herre, » svara ho, «eg hev trutt, og trur, at du er Messias, Guds son, han som skulde koma til verdi.»
28 And when she had so saide, she went her way, and called Mary her sister secretly, saying, The Master is come, and calleth for thee.
Med so sagt gjekk ho av’stad og kalla på Maria, syster si, og sagde til henne i løynd: «Meisteren er her og spør etter deg.»
29 And when she heard it, shee arose quickly, and came vnto him.
Då ho høyrde det, reiste ho seg snøgt og gjekk ut til honom.
30 For Iesus was not yet come into the towne, but was in the place where Martha met him.
Jesus hadde endå ikkje kome inn i byen; han var endå på den staden der Marta hadde møtt honom.
31 The Iewes then which were with her in the house, and comforted her, when they sawe Marie, that she rose vp hastily, and went out, folowed her, saying, She goeth vnto the graue, to weepe there.
Då jødarne som var heime hjå Maria og trøysta henne, såg at ho brått reiste seg og gjekk ut, fylgde dei etter henne; dei tenkte ho gjekk ut til gravi og vilde gråta der.
32 Then when Mary was come where Iesus was, and sawe him, she fell downe at his feete, saying vnto him, Lord, if thou haddest bene here, my brother had not bene dead.
Som no Maria kom dit som Jesus var og fekk sjå honom, kasta ho seg ned for føterne hans og sagde: «Herre, hadde du vore her, so hadde ikkje bror min døytt.»
33 When Iesus therefore saw her weepe, and the Iewes also weepe which came with her, hee groned in the spirit, and was troubled in himselfe,
Då Jesus såg at ho gret, og at jødarne som hadde fylgt henne gret, vart han harm i hugen og øste seg upp og sagde:
34 And saide, Where haue ye layde him? They said vnto him, Lord, come and see.
«Kvar hev de lagt honom?» - «Kom og sjå, Herre!» svara dei.
35 And Iesus wept.
Jesus gret.
36 Then saide the Iewes, Beholde, how he loued him.
Då sagde jødarne: «Sjå kor kjær han hadde honom!»
37 And some of them saide, Coulde not he, which opened the eyes of the blinde, haue made also, that this man should not haue died?
Og sume av deim sagde: «Kunde ikkje han som opna augo på den blinde, ha gjort det so at denne mannen ikkje hadde døytt?»
38 Iesus therefore againe groned in himselfe, and came to the graue. And it was a caue, and a stone was layde vpon it.
Då vart Jesus på nytt harm inni seg og gjekk burt til gravi; det var ein heller, og det låg ein stein attfyre.
39 Iesus saide, Take ye away the stone. Martha the sister of him that was dead, said vnto him, Lord, he stinketh alreadie: for he hath bene dead foure dayes.
«Tak steinen ifrå!» segjer Jesus. Då segjer Marta, syster åt den avlidne: «Herre, det tevjar alt av honom, for han hev lege der på fjorde dagen!»
40 Iesus saide vnto her, Saide I not vnto thee, that if thou diddest beleeue, thou shouldest see the glorie of God?
Jesus segjer til henne: «Sagde eg deg ikkje at dersom du trur, skal du få sjå Guds herlegdom!»
41 Then they tooke away the stone from the place where the dead was layde. And Iesus lift vp his eyes, and saide, Father, I thanke thee, because thou hast heard me.
So tok dei steinen ifrå. Og Jesus lyfte augo mot himmelen og sagde: «Fader! eg takkar deg for di du hev høyrt meg!
42 I knowe that thou hearest me alwayes, but because of the people that stand by, I said it, that they may beleeue, that thou hast sent me.
Eg visste nok at du alltid høyrer meg; men for folket skuld som stend her kringum, segjer eg dette, so dei skal tru at det er du som hev sendt meg.»
43 As hee had spoken these things, hee cried with a loude voyce, Lazarus, come foorth.
Då han det hadde sagt, ropa han med høg røyst: «Lasarus, kom ut!»
44 Then he that was dead, came forth, bound hande and foote with bandes, and his face was bound with a napkin. Iesus said vnto them, Loose him, and let him goe.
Ut kom den daude, med føterne og henderne sveipte i lindar, og med ein sveiteduk bunden kring andlitet. «Løys honom, so han fær ganga!» sagde Jesus til deim.
45 Then many of the Iewes, which came to Mary, and had seene the thinges, which Iesus did, beleeued in him.
Mange av jødarne, alle dei som var komne til Maria og hadde set det han gjorde, trudde då på honom.
46 But some of them went their way to the Pharises, and told them what things Iesus had done.
Nokre av deim gjekk til farisæarane og sagde deim kva Jesus hadde gjort.
47 Then gathered the hie Priests, and the Pharises a councill, and said, What shall we doe? For this man doeth many miracles.
Då kalla øvsteprestarne og farisæarane det Høge Rådet i hop til eit møte og sagde: «Kva skal me gjera? Denne mannen gjer mange teikn!
48 If we let him thus alone, all men will beleeue in him, and the Romanes will come and take away both our place, and the nation.
Let me honom få halda på soleis, kjem alle til å tru på honom, og då kjem romarane og tek både landet og folket vårt.»
49 Then one of them named Caiaphas, which was the hie Priest that same yere, said vnto them, Ye perceiue nothing at all,
Og ein av deim, Kajafas - han var øvsteprest det året - sagde til deim:
50 Nor yet doe you consider that it is expedient for vs, that one man die for the people, and that the whole nation perish not.
«De veit ingen ting! Ikkje heller tenkjer de på at det er til bate for dykk at ein mann døyr for landslyden, so ikkje heile folket gjeng til grunns.»
51 This spake hee not of himselfe: but being hie Priest that same yere, he prophecied that Iesus should die for that nation:
Det sagde han ikkje av seg sjølv, men av di han var øvsteprest det året, var ordi hans ein spådom um at Jesus skulde døy for folket,
52 And not for that nation onely, but that he shoulde gather together in one the children of God, which were scattered.
og ikkje berre for folket, men at han og skulde samla i hop til eitt Guds born som er spreidde ikring.
53 Then from that day foorth they consulted together, to put him to death.
Frå den dagen lagde dei upp råd um å drepa honom.
54 Iesus therefore walked no more openly among the Iewes, but went thence vnto a countrey neere to the wildernes, into a citie called Ephraim, and there continued with his disciples.
Difor gjekk ikkje Jesus lenger fritt ikring millom jødarne, men for derifrå til dei bygderne som ligg tett med øydemarki, til ein by som heiter Efraim; der heldt han til eit bil med læresveinarne sine.
55 And the Iewes Passeouer was at hande, and many went out of the countrey vp to Hierusalem before the Passeouer, to purifie themselues.
No leid det nær til påskehelgi åt jødarne, og mange for frå bygderne upp til Jerusalem fyre påske og skulde helga seg.
56 Then sought they for Iesus, and spake among themselues, as they stoode in the Temple, What thinke ye, that he cometh not to the feast?
Då leita dei etter Jesus, og sagde seg imillom med dei stod i templet: «Kva tenkjer de? Kjem han slett ikkje til høgtidi?»
57 Now both the high Priestes and the Pharises had giuen a commandement, that if any man knew where he were, he should shew it, that they might take him.
Men øvsteprestarne og farisæarane hadde gjeve påbod um at dersom nokon fekk vita kvar han var, skulde han segja frå, so dei kunde gripa honom.
