Job 3
1 Afterward Iob opened his mouth, and cursed his day.
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 And Iob cryed out, and sayd,
Job tok til orde og sa:
3 Let the day perish, wherein I was borne, and the night when it was sayde, There is a man childe conceiued.
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Let that day bee darkenesse, let not God regarde it from aboue, neyther let the light shine vpon it,
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 But let darkenesse, and the shadowe of death staine it: let the cloude remayne vpon it, and let them make it fearefull as a bitter day.
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 Let darkenesse possesse that night, let it not be ioyned vnto the dayes of the yeere, nor let it come into the count of the moneths.
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Yea, desolate be that night, and let no ioy be in it.
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Let them that curse the day, (being readie to renue their mourning) curse it.
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Let the starres of that twilight be dimme through darkenesse of it: let it looke for light, but haue none: neither let it see the dawning of the day,
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Because it shut not vp the dores of my mothers wombe: nor hid sorowe from mine eyes.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Why died I not in the birth? or why dyed I not, when I came out of the wombe?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Why did the knees preuent me? and why did I sucke the breasts?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 For so shoulde I now haue lyen and bene quiet, I should haue slept then, and bene at rest,
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 With the Kings and counselers of the earth, which haue buylded themselues desolate places:
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Or with the princes that had golde, and haue filled their houses with siluer.
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Or why was I not hid, as an vntimely birth, either as infants, which haue not seene the light?
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 The wicked haue there ceased from their tyrannie, and there they that laboured valiantly, are at rest.
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 The prisoners rest together, and heare not the voyce of the oppressour.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 There are small and great, and the seruant is free from his master.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Wherefore is the light giuen to him that is in miserie? and life vnto them that haue heauie hearts?
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 Which long for death, and if it come not, they would euen search it more then treasures:
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 Which ioy for gladnes, and reioyce, when they can finde the graue.
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 Why is the light giuen to the man whose way is hid, and whom God hath hedged in?
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 For my sighing commeth before I eate, and my roarings are powred out like the water.
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For the thing I feared, is come vpon me, and the thing that I was afraid of, is come vnto me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 I had no peace, neither had I quietnesse, neither had I rest, yet trouble is come.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
