Acts 27
1 Now when it was concluded, that we should sayle into Italie, they deliuered both Paul, and certaine other prisoners vnto a Centurion named Iulius, of the band of Augustus.
Tiden kom da vi skulle reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon.
2 And we entred into a ship of Adramyttium purposing to saile by the coastes of Asia, and launched foorth, and had Aristarchus of Macedonia, a Thessalonian, with vs.
Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia.
3 And the next day we arriued at Sidon: and Iulius courteously entreated Paul, and gaue him libertie to go vnto his friends, that they might refresh him.
Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres.
4 And from thence we launched, and sayled hard by Cyprus, because ye windes were contrarie.
Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros.
5 Then sayled we ouer the sea by Cilicia, and Pamphilia, and came to Myra, a citie in Lycia.
Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia.
6 And there the Centurion found a ship of Alexandria, sayling into Italie, and put vs therein.
Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.
7 And when we had sayled slowly many dayes, and scarce were come against Gnidum, because the winde suffered vs not, we sailed hard by Candie, neere to Salmone,
I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta.
8 And with much adoe sayled beyond it, and came vnto a certaine place called the Faire hauens, neere vnto the which was the citie Lasea.
Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea.
9 So when much time was spent, and sayling was now ieopardous, because also the Fast was nowe passed, Paul exhorted them,
Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten. Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet
10 And sayde vnto them, Syrs, I see that this voiage will be with hurt and much damage, not of the lading and ship onely, but also of our liues.
og sa:”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!”
11 Neuertheles the Centurion beleeued rather the gouernour and the master of the ship, then those things which were spoken of Paul.
Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus.
12 And because the hauen was not commodious to winter in, many tooke counsell to depart thence, if by any meanes they might attaine to Phenice, there to winter, which is an hauen of Candie, and lyeth toward the Southwest and by West, and Northwest and by West.
Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.
13 And when the Southerne winde blew softly, they supposing to atteine their purpose, loosed neerer, and sailed by Candie.
Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.
14 But anon after, there arose by it a stormy winde called Euroclydon.
Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.
15 And when the ship was caught, and could not resist the winde, we let her goe, and were caried away.
16 And we ran vnder a litle Yle named Clauda, and had much a doe to get the boat.
Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep.
17 Which they tooke vp and vsed all helpe, vndergirding the ship, fearing least they should haue fallen into Syrtes, and they strake saile, and so were caried.
Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.
18 The next day when we were tossed with an exceeding tempest, they lightened the ship.
Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord.
19 And the third day we cast out with our owne hands the tackling of the ship.
Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst.
20 And when neither sunne nor starres in many dayes appeared, and no small tempest lay vpon vs, all hope that we should be saued, was then taken away.
I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.
21 But after long abstinece, Paul stood forth in the mids of them, and said, Syrs, ye should haue hearkened to me, and not haue loosed from Candie: so should ye haue gained this hurt and losse.
Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa:”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet.
22 But now I exhort you to be of good courage: for there shalbe no losse of any mans life among you, saue of the ship onely.
Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt.
23 For there stood by me this night the Angel of God, whose I am, and whome I serue,
I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener.
24 Saying, Feare not, Paul: for thou must be brought before Cesar: and lo, God hath giuen vnto thee freely all that sayle with thee.
Han sa:’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’
25 Wherefore, sirs, be of good courage: for I beleeue God, that it shall be so as it hath bene tolde me.
Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt.
26 Howbeit, we must be cast into a certaine Iland.
Vi kommer til å drive i land på en øy.”
27 And when ye fourteenth night was come, as we were caried to and from in the Adriaticall sea about midnight, the shipmen deemed that some countrey approched vnto them,
Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land.
28 And sounded, and found it twentie fathoms: and when they had gone a litle further, they sounded againe, and found fifteene fathoms.
De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter.
29 Then fearing least they should haue fallen into some rough places, they cast foure ancres out of the sterne, and wished that the day were come.
De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.
30 Nowe as the mariners were about to flee out of the ship, and had let downe the boat into the sea vnder a colour as though they would haue cast ankers out of the foreship,
Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen.
31 Paul sayde vnto the Centurion and the souldiers, Except these abide in the ship, ye can not be safe.
Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa:”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.”
32 Then the souldiers cut off the ropes of the boat, and let it fall away.
Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.
33 And when it began to be day, Paul exhorted them all to take meate, saying, This is the fourteenth day that ye haue taried, and continued fasting, receiuing nothing:
Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise.”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han.
34 Wherefore I exhort you to take meate: for this is for your safegarde: for there shall not an heare fall from the head of any of you.
”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”
35 And when he had thus spoken, hee tooke bread and gaue thankes to God, in presence of them all, and brake it, and began to eate.
Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste.
36 Then were they all of good courage, and they also tooke meate.
Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også.
37 Nowe we were in the ship in all two hundreth three score and sixteene soules.
Det var 276 personer om bord.
38 And whe they had eaten ynough, they lightened the ship, and cast out the wheat into the sea.
Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.
39 And when it was day, they knewe not the countrey, but they spied a certaine creeke with a banke, into the which they were minded (if it were possible) to thrust in the ship.
Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der.
40 So when they had taken vp the ankers, they committed the ship vnto the sea, and loosed the rudder bonds, and hoised vp the maine saile to the winde, and drewe to the shore.
De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden.
41 And when they fell into a place, where two seas met, they thrust in the ship: and the forepart stucke fast, and could not be moued, but the hinderpart was broken with the violence of the waues.
Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.
42 Then the souldiers counsell was to kill the prisoners, least any of them, when he had swomme out, should flee away.
Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.
43 But the Centurion willing to saue Paul, stayed them from this counsell, and commanded that they that coulde swimme, shoulde cast them selues first into the sea, and goe out to land:
Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land.
44 And the other, some on boardes, and some on certaine pieces of the ship: and so it came to passe that they came all safe to land.
Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.
