Job 4
1 And Eliphaz the Temanite answered and said,
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 If a word were essayed to thee, wouldest thou be grieved? But who can refrain from speaking?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands;
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Thy words have upholden him that was stumbling, and thou hast braced up the bending knees:
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But now it is come upon thee, and thou grievest; it toucheth thee, and thou art troubled.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Hath not thy piety been thy confidence, and the perfection of thy ways thy hope?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Remember, I pray thee, who that was innocent has perished? and where were the upright cut off?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 Even as I have seen, they that plough iniquity and sow mischief, reap the same.
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 By the breath of God they perish, and by the blast of his nostrils are they consumed.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 The roar of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken;
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 The old lion perisheth for lack of prey, and the whelps of the lioness are scattered.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 Now to me a word was secretly brought, and mine ear received a whisper thereof.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In thoughts from visions of the night, when deep sleep falleth on men: —
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 Fear came on me, and trembling, and made all my bones to shake;
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 And a spirit passed before my face — the hair of my flesh stood up —
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 It stood still; I could not discern the appearance thereof: a form was before mine eyes; I heard a slight murmur and a voice:
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Shall [mortal] man be more just than God? Shall a man be purer than his Maker?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Lo, he trusteth not his servants, and his angels he chargeth with folly:
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 How much more them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed as the moth!
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 From morning to evening are they smitten: without any heeding it, they perish for ever.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Is not their tent-cord torn away in them? they die, and without wisdom.
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
